Hvorfor egen menighet?

AlterBakgrunnen for stiftelsen av Menigheten Samfundet i 1890 var ønsket om å beholde den evangelisk-lutherske lære ren og uforfalsket, slik den tidligere var blitt fremlagt i Statskirken. Noen av de lærepunkter som førte til bruddet med Statskirken, var:

1) Dåpslæren -
Da Statskirken i 1889 innførte ny alterbok, viste det seg at synet på dåpen var endret. Kirken hadde tidligere holdt Johannesdåpen for en fullverdig sakramental dåp med vann og Ånd (Joh. 3,5), og i kollekten på 4. søndag i advent hadde kirken takket Gud for at han hadde «beredt den nådefulle dåp ved den hellige døper Johannes og latt oss komme dertil.» I alterboken fra 1889 ble bønnen endret til at en takket Gud for at han hadde «gitt oss en herligere dåp enn Johannes den døpers.» Denne forandring kunne samfundsfolket ikke være med på.

2) Skriftemålsordningen -
I 1886 brøt Statskirken med en flere hundre år gammel tradisjon i kirken. Den obligatoriske forbindelse mellom skriftemål og nattverd ble opphevet. Dette reagerte samfundsfolket på. Etter den nye ordningen kunne en motta nådens pant (nattverdmåltidet) uten å motta nådens ord (den frikjennende erklæring ved avløsningen). I Statskirken ble det også tatt i bruk nye skriftemålsbønner som samfundsfolket fant mangelfulle.

3) Læren om arvesynden -
I forkortede utgaver av Pontoppidans Forklaring ble lovens åndelige forstand svekket. Det samme skjedde i Landstads salmebok der det ble tatt med salmer av Grundtvig.

4) Treenighetslæren -
Gjennom forkynnelsen i Statskirken ble den andre person i Gud, Jesus Kristus, fremhevet på bekostning av Gud Fader og Gud Den Hellige Ånd. Dette kom også frem gjennom det nye dåpsritualet i 1889 der de fleste bibelspråk som knyttet Faderen til dåpen, ble sløyfet. En mer utfyllende beskrivelse av disse og andre lærepunkter som førte til at samfundsfolket trådte ut av Statskirken i 1890, er gjengitt i Samfundets historie, bind I (1990), side 202–222.